Flukt-klima

I tastende øyeblikk kikker jeg ut av vinduet mens fingrene farer over tastaturet etter touch-metoden som engang ble lært på maskinskrivekurs (dere født etter 1975 – google for å se hva det er). Der ute er det en som går i shorts. Ja. Avsagde bukser. Bare knær. Grøss. Gradestokken har beveget seg ned mot kjipe åtte røde, og tiden for shorts er passé for undertegnede. For i år. I alle fall her til lands.

Av og til lurer jeg på hva jeg tenkte på da jeg satt der på skykanten og planla neste liv. “Hmmm, skal vi se, hvilket land skal vi boltre oss i denne gang, tro … Jo, nå har jeg det –  Norge!”
Det må ha syntes som en god idé. Og det er jo på nesten alle andre måter enn når det gjelder utetemperaturen. Lite visste formodentlig jeg at denne kroppen er konstruert for Middelhavstemperatur. Og diett, for den saks skyld. Ja minus pasta da, naturligvis, som bare legger seg på buken. På utsiden, til alles skue.

Dunjakken er for lengst introdusert i utebekledningen for sesongen. Inneskjerf til utebruk likeså. Ullen må vente til det nærmer seg null, for hva skal jeg gjøre når kvikksølvet danser ned mot tosifrede blå og jeg allerede er blitt bortskjemt med alskens varmende gevanter? Nei. Jeg skyver det foran meg. Ikke alle sorger må håndteres idet de dukker opp som skrekkslagne tanker frenetisk viftende med sine røde flagg, antagelig en måned på forskudd. Forbruket av te har steget dramatisk og fremhenting av en stabel med pledd, som har ligget til lading og nå er klare for ny sesong, har funnet sted.

Du kan jo si at det “finnes bare dårlige klær”. Ja da. For mange kan dette være en sannhet, men det passer ikke for meg. For det skjer noe med meg når jeg fryser fra margen og ut. Jeg vil bare flykte. Rett inn i det lune, omsluttende, smektende. Der hvor solen smelter de indre vondtene og varmer opp det ytre. Der hvor musklene slapper av og ikke befinner seg i spastisk helspenn, klare til å beskytte mot det blå angrepet. Der hvor pelvis.–området har en mer rullende bevegelse i gangen og ikke til forveksling likner pappas gamle parallell-forskyver i aksjon.

Ved første leilighet kommer jeg til å bli sør-Europeer igjen. Sånn på vinterstid. Ingenting er som Norge på sommeren. Mai i Norge – helt uslåelig. Den er fredet og jeg fryder meg med naturen hvert eneste år som gjentar suksessen fra fjoråret og byr på det beste av farger, vekst, energier. Det vil jeg ikke unnvære.
Men januar til april er en helt annen affære.  Særlig når norda-trekken bestemmer seg for å bli i noen dager og sprenger seg inn som en ubuden gjest i hver en minste lille sprekk og forvandler huset til et velfungerende kjøleskap på et øyeblikk mens panelovnene oppgir ånden og hele forsvaret.
Jeg skal bare manifestere midler først. På det området ligger de fleste eggene i én kurv – den merket Norsk Tipping. Og når vi er på temaet med egg, har jeg faktisk ei høne å plukke med det Hamar-baserte firmaet (og diverse idrettslag) jeg har sponset så trofast gjennom en hel årrekke. Å ignorere sine kunder på den måten jeg føler at jeg har blitt – minus ett og annet kjøttbein som dekker innsatsen – det er rett og slett bare sårende og temmelig nedbrytende, sånn moralsk sett. Nok sagt om det, noen bør ta hintet.

Tro hvor jeg skal lande, når jeg endelig finner ut av det praktiske? Det bekvemme hadde vært Italia. Språket er allerede installert. Blir det imidlertid varmt nok i de der kritiske månedene, når ledd og muskler knirker og protesterer mot temperaturfallet?  Tiden vil vise. Jeg må ikke bestemme det i dag, all den tid jeg først må få mine “ducks in a row“. Finne en sponsor og klekke ut kreative løsninger. Fra de eggene som ikke ligger i tippe-kurven. Dessuten har jeg lært at når noe skal manifesteres, anbefales det at man begynner å prate om det. Massere det inn med ord, tanker og bilder. Det skal være lurt.

I mellomtiden har jeg fylt opp telageret. Et nytt go’-pledd ligger i betryggende nærhet på sofaen og dunjakken henger i stram giv-akt, nyrenset og klar til dyst, den også. Det skal nok gå i noen måneder til. For jeg husker godt hva jeg savnet da jeg faktisk bodde lenger syd – å pakke rundt meg skjerf og trekke glidelåsen på jakken helt opp til haken . Dra inn frisk, klar september-luft og angen av vått løv og jord på vandring gjennom Albyskogen, etterfulgt av en dampende høst-suppe og et spann med te. Tenne kolonien av velduftende stearinlys og røkelse.
I dag blir det rød linsesuppe til middag. Kokoskrem til huden for å beholde illusjon av sommer og varme.
Joda, jeg ser så absolutt sjarmen og er takknemlig for skiftene i årstiden. Bare ikke til den aller kaldeste av dem.
Den kan fint beundres på avstand. I mitt indre bilde på min vandring på en strand fullstendig blottet for is og snø. Ett eller annet sted.

 

 

This slideshow requires JavaScript.

Foto: CM

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s